En gang bodde det 50.000 mennesker i den ukrainske byen Pripyat. Så eksploderte reaktor nummer fire ved Tsjernobyl og i over 29 år har naturen skritt for skritt tatt tilbake byen.

Tsjernobyl har satt navn på katastrofen, men det er Pripyat som er blitt det mest synlige symbolet på det som skjedde natten til 26. april 1986.

Se flere bilder nederst i saken.

Grunnlagt som modellby

Byen Pripyat ville aldri eksistert om det ikke hadde vært for atomkraftverket ved Tsjernobyl.

Da det ble besluttet å begynne å bygge et atomkraftverk ved Pripyat-elven – drøyt ti mil fra Kiev – bestemte myndighetene i kjent sovjetstil å bygge en ny by for arbeiderne.

4. februar 1970 ble byen grunnlagt og ble klassifisert som en “atomograd” – en by for atomvitenskapsmenn og arbeidere.

De som skulle bo i Pripyat tilhørte Sovejtunionens elite; høyt utdannende vitenskapsmenn og arbeidere.

Derfor ble byen anlagt som en modellby, som skulle gjøre det fristende for folk som ellers ville bodd i storbyer å bosette seg midt på landsbygden i Ukraina.

Byen ble bygget med 21 skoler, 27 kafeer, tre svømmebasseng, kultursenter, kino og to sportsstadioner. I tillegg var den selvfølgelig utstyrt med – et for den tiden – moderne sykehus, politi- og brannstasjon.

Evakuert etter ulykken

Etter at Reaktor nummer fire ved atomkraftverket i Tsjernobyl eksploderte klokken 01.23 26. april 1986 tok det litt tid før myndighetene skjønte omfanget av tragedien.

Først dagen etter startet evakueringen. For at evakueringen skulle gå raskest mulig fikk innbyggerne beskjed om at de bare skulle evakueres for tre dager.

Det gjorde at de bare tok med seg det mest nødvendige. Det de etterlot seg er fortsatt igjen – i leiligheter, på skoler, i sykehuset.

Stått tom i 29 år

Siden evakueringen har Pripyat vært en spøkelsesby. Der en gang 50.000 mennesker levde sine liv, er det nå naturen som hersker.

De fleste steder i Pripyat er radioaktiviteten ikke høyere enn at man trygt kan besøke byen i både en og tre dager, men den vil i tusenvis av år være så høy at mennesker ikke kan bo der.

Med sommertemperaturer over 30 grader og vintre med 20 kuldegrader herjer naturen hardt med Pripyat.

Husene står der fortsatt, men har vært ofre for vær og vind i 29 år. Noen få hus har falt sammen, men fortsatt står de fleste igjen som tomme skall der mennesker en gang levde sine liv.

Inne i husene er gulvene fulle knust glass og malingen flasser av. Det som gjør størst inntrykk er de mange små detaljene; en etterlatt dukke i et barnehjem, en matematikkbok på en skole, 70-tallsreolen i en stue i en blokkene, de små sengene på sykehusets barselstue

Gatene har vokst igjen

Gatene i Pripyat hadde tradisjonelle sovjetiske navn. Hovedgaten er “Lenin-avenyen” og ellers finnes også en “Folkenes vennskapsgate” og en “Heltene fra Stalingrad-gate”.

I dag skal det godt gjøres å skjønne hva som var en hovedgate.

Der den firefelts Lenin-avenyen med midtrabatt i sin tid gikk, er det i dag en to-tre meter bred asfaltvei med vegetasjon på begge sider.

Bildene kan bare fortelle en liten del av opplevelsen i “verdens største spøkelsesby”.

Følelsen av å gå ned en asfaltsti – som var man på tur i parken – for så å oppdage at bare tre-fire meter unna – gjemt bak en grønn vegg av bjerketrær – står det en nietasjers fraflyttet boligblokk, kan ikke beskrives.