
88 år gamle Rosalie har trosset myndighetene og bor nå inne i den forbudte vernesonen rundt Tsjernobyl.

Se flere bilder nederst i saken.
Hun er en av de drøyt 100 “selvbosetterne” – Samosely på ukrainsk – som har vendt tilbake til sine tidligere hjem inne i vernesonen.
– Jeg bor i huset bestefar bygget i 1941. Jeg har alltid bodd her og vil ikke bo noe annet sted, sier Rosalie når jeg treffer henne på gården hennes inne i vernesonen rundt Tsjernobyl.
Hun er kledd i en blå sommerkjole og virker fornøyd over å få besøk på gården sin.
Rosalie ble født 13. september 1926 i landsbyen Zalissia, rundt halvannen mil fra der atomkraftverket skulle bli bygget 50 år senere.
Evakuert og forfremmet
Etter at Reaktor nummer fire ved atomkraftverket i Tsjernobyl eksploderte 26. april 1986 ble alle de rundt 3000 innbyggerne i Zalissia evakuert.
Rosalie, som hadde jobbet som skolelærer i landsbyen, ble forfremmet til skoleinspektør i sin nye hjemby. Og hun fikk tildelt et nytt hjem, en leiegård.
Var det noe hun ikke ville var det å bo i leiegård, og da hun to år senere ble pensjonist flyttet hun hjem til huset sitt i landsbyen.
Nekter å motta pensjon
Siden har hun bodd i det lille huset. Hun nekter å la seg registrere, og får dermed heller ikke den (svært lave) pensjonen hun har krav på etter et liv som lærer ved landsbyskolen.
I stedet lever hun av det hun dyrker selv, og det hun får når besøkende kommer innom.

– Nå har jeg plukket insektet av potetplantene i noen dager. Jeg bruker ingen kjemikalier så alt jeg dyrker er sunt, sier hun.
Geigermåleren viser at hun heller ikke har noe å frykte når det gjelder radioaktivitet; den gir lavere utslag i potetåkeren til Rosalie enn i storbyen Kiev drøyt ti mil unna.
Skriver dikt
For noen år siden falt Rosalie på isen da hun skulle hente vann og slo seg kraftig. Hun ble innlagt på sykehuset, men rømte etter tre dager og dro hjem.
De lokale myndighetene har etter hvert skjønt at det er slik hun vil ha det og lar henne være i fred.
– Jeg har en batteriradio, men den har jeg aldri tid til å høre på. Jeg jobber på åkrene mine hele dagen og sover som om jeg var død om natten.
Vinterne – og de kan være lange og kalde i det nordlige Ukraina – bruker hun på å skrive dikt.
Hun vil ikke fortelle hva hun skriver om, men sier at hennes store sorg er at lokalavisen ikke har trykket noen av dem.
Én av 116 selvbosettere
Rosalie er en av 116 selvbosettere som har flyttet inn i vernesonen rundt Tsjernobyl på ukrainsk side og bor der. I tillegg er det noen i vernesonen på den hviterussiske siden av grensen, men ingen vet hvor mange.

De første årene etter eksplosjonen flyttet rundt 1200 mennesker tilbake til vernesonen, men de siste årene har stadig flere gått bort.
I 1999 var det 612 igjen, i 2007 var tallet redusert til 328 og i dag er det 116. Om ikke mange år vil det ikke være noen igjen.
Nesten alle selvbosetterne er i 70- og 80-årene og det store flertallet av dem er kvinner.
Selv om de stort sett lever hver for seg, danner de sammen en spesiell verden av babusjkaer – ordet som på russisk betyr både “bestemødre” og “gamle kvinner på landsbygda”.
FN-rapporter viser at mange av de som ble evakuert og bosatt andre steder lider av depresjoner og angst, de vanlige symptomene til folk som blir tvunget vekk fra sine hjem.
Så kanskje har de tatt et riktig valg, Rosalie og de andre babusjkaene som lever i sin egen forbudte – og radioaktive – verden.










