Tre ganger de siste to årene har Slavomir Khilinskij reist som frivillig til Donetsk-området for å kjempe mot pro-russiske separatister. Når han ikke kriger, reiser han rundt i resten av Ukraina som deltager i et motorsykkelshow.

Jeg møtte Slavomir for første gang på Krim i mars 2014. Han var nitten år og full av optimisme og fremtidstro.

Sammen med ni venner hadde han reist fra Kiev for å vise sin støtte til de ukrainske soldatene som var beleiret av russiske styrker.

Ved militærleiren Perevalnoje satt 300 dårlige bevæpnede ukrainske soldater på innsiden av piggtråden rundt basen.

På utsiden var den moderniserte russiske hæren, med nye uniformer, våpen og kjøretøyer.

Det eneste soldatene ikke hadde var distinksjoner. President Putin ville forvirre omverdenen, men på Krim lot ingen seg lure. De fikk det lett ironiske kallenavnet «små grønne menn», men alle visste hva de egentlig var.

Spenningen var høy. Begge sider hadde skarpladde våpen. I flere dager pågikk beleiringen. En ukrainsk general kom ut og sa til oss journalister at situasjonen var så spent at «ett skudd kan utløse storkrig». Generalen viste til «skuddene i Sarajevo» som startet første verdenskrig. Det var akkurat 100 år siden.

Teksten fortsetter under bildet.

Hit reiste en vennegjeng som hadde vært aktive på Majdan under revolusjonen i Kiev noen dager senere. Noen av dem hadde drevet førstehjelp under de blodigste dagene i februar. Slavomir fortalte at han hadde fraktet medisiner og kjørt sårede.

Vennegjengen reiste ikke for å slåss, men for å oppmuntre de omringete ukrainske soldatene.

Gjengen tilbrakte bare noen timer ved hver leir, før de dro videre. Før de kom til Perevalnoje hadde de besøkt en leir med ukrainske grensevakter i Massandra, sju-åtte mil unna og ikke langt fra feriebyen Yalta.

– Vi ga dem mat og sigaretter som vi hadde med oss og spurte om de trengte noe. Først og fremst er det viktig for dem å se at noen støtter dem. De føler seg veldig ensomme, sa Maxim, en 32 år gammel IT-ingeniør fra Kiev.

Slavomir gjorde inntrykk på meg. Ansiktet var åpent og ærlig. – Det er vårt land. Hvorfor skulle vi ikke komme hit?, svarte han da jeg spurte om han var redd for de russiske okkupasjonsstyrkene.

Teksten fortsetter under bildene.

To år etter

Jeg treffer Slavomir igjen to år senere på en av Kievs bedre restauranter. Ved første øyekast er han den samme lekne gutten jeg møtte på Krim.

Han beveger seg fortsatt som den atleten han er. Flørter lett og spøkefullt med tolken min og hilser på meg med stort smil. Men noe er annerledes med smilet.

På Krim var Slavomir fortsatt blussende av revolusjonen han hadde vært med på i Kiev noen dager før. Som vennene sine trodde han de hadde forandret Ukraina og fordrevet korrupsjonen.

Selv om de hadde sett døden på Majdan var vennegjengens reise til Krim preget av optimistisk uskyld. De reiste jo ikke med våpen i bilene, men med mat og sigaretter.

Grunnen til at Slavomir og jeg møtes igjen er at jeg vil høre mer om opplevelsene hans på Krim for to år siden. Samtalen kommer likevel inn på dagens krig.

Han forteller at vennegjengen ikke er fulltallig lenger. En av gjengen er død, drept et sted utenfor Donetsk.

Jeg spør ham om Maxim, IT-ingeniøren jeg husker fra Krim.

– Han er ved fronten nå. Han har vært der lenge.

Det er vanskelig å forestille seg Maxim som stridende soldat. Jeg husker ham som liten og litt tykkfallen. Livlig og smilende.

Slavomir viser frem et bilde av seg selv og Maxim ved fronten. Sammen med fire andre står de i grønne kamuflasje-uniformer. Med automatgevær og håndgranater. Og smale øyne. Det er ingen tvil om at de er soldater nå.

Uniformene ser moderne og nye ut. De er av en helt annen klasse enn de slitte uniformene som de ukrainske soldatene hadde på Krim.

Den ukrainske hæren har blitt kraftig modernisert de siste to årene. De frivillige bataljonene – som den Maxim og Slavomir kjemper i – er ofte enda bedre utstyrt.

Store summer samles inn over hele Ukraina for å utstyre de frivillige. Noen av Ukrainas rikeste har sine egne bataljoner ved fronten. De holder dem med våpen, ammunisjon, uniformer, mat og betaler dem lønn. Mange av de frivillige bataljonene er i praksis blitt permanente enheter.

Slavomirs bataljon er mer løselig organisert. Maxim har vært der lenge, mens Slavomir har reist til og fra krigen. I tre perioder har han vært i kamper rundt Donetsk og han sier seg klar til å reise igjen.

– Det er rolig ved fronten nå. Jeg reiser hvis de trenger meg, sier han med dagligdags stemme.

Opp mot 10.000 er drept i det østlige Ukraina siden kampene startet i april 2014. Noen hundre av dem, kanskje opp mot tusen, er ukrainske soldater.

Slavomir svarer ikke klart på spørsmål om hva han har opplevd. – Det er krig, er hans korte kommentar når jeg ber ham beskrive det som skjer i Øst-Ukraina.

Teksten fortsetter under bildene.

Varebilen til Slavomir som ble beskutt på Krim. Her på motorshowet i Lviv.

Bruker ikke beskyttelse

To dager senere er jeg på motorshow utenfor Lviv — hovedstaden i det vestlige Ukraina.

Det er mest biler på showet. Målet synes å være å legge igjen mest mulig gummi på asfalten. Lydnivået gjør det umulig å snakke uten å skrike.

Både kjørere og tilskuere er tydelig patriotiske. Bare Red Bull-symbolene synes bedre enn de ukrainske flaggene.

To motorsyklister er det også blitt plass til. Slavomir er en av dem. Han er der med teamet sitt. Mekanikere og andre hjelpere.

Varebilen har et stort bilde av Slavomir på siden. Det er den samme som de reiste rundt i på Krim i mars 2014. Bilen ble truffet av russiske kuler og først hentet seks måneder etterpå. Den ser ut som en alle de andre team-bilene nå.

Slavomir har gjort suksess som showrytter. Om sommeren reiser han rundt i Ukraina. Etter Lviv skal han videre til Vinnitsa, Odessa og Kiev. Vinteren tilbringer han i Spania med base i Barcelona. Både i Ukraina og Spania jobber han også med å lære barn å gjøre motorsykkelstunts.

Han har på seg en løsthengende brytetrøye med store åpninger i siden. Den er svart og har tallet 13 over forsiden. Det er bare noen minutter til han skal i aksjon. Jeg spør om han ikke snart må gå og få på seg drakten.

– Jeg bruker ikke drakt. Men jeg må bytte T-skjorte på grunn av sponsoren min.

Mørke skyer henger over arenaen og truer med regn. En skikkelig beskyttelsesdrakt virker som et minimum av sikring på en regnglatt bane.

– Jeg faller sju til ti ganger per sesong. Jeg bare skraper meg opp og får skrubbsår.

Det pøser ganske riktig ned når Slavomir noen minutter senere kjører inn på arenaen. I T-skjorte og jeans. Med caps på hodet og ikke hjelm.

Banen er så klissvåt at det ikke er mulig å gjøre de farligste stuntene. Slavomir nøyer seg med å kjøre rundt, mens han står oppreist på setet. Det ser farlig ut og hjelm hadde vært på sin plass.

Det er det siste jeg ser av Slavomir. Jeg må nå et tog tilbake til Kiev.

Tre ganger i løpet av drøyt to år har jeg truffet Slavomir. Med det livet han lever, er faren ganske stor for at det ikke blir flere møter.

Ukrainske flagg og nasjonalisme satte sitt preg på motorshowet i Lviv.